Hamar Middelalderfestival.

Helt siden vi havnet her oppe i Trondheim, har vi regelmessig vært med på riddersport-treninger. Hvis det er noe her i verden som får den firbeinte krutttønna til å virkelig ta fyr, så er det synet av ringstativer, tilt og alt som gjerne dukker på en trening i riddersport. En kan jo ikke nekte han moroa, dessuten må jo undertegnede også medgi at det er en morsom variasjon fra dressuren som vi stort sett holder på med. Det har vært manko på hester til turneringene her oppe, og nettopp på grunn av det, har jeg hele tiden sørget for at hesten min visste hva han skulle gjøre når han kom ut på en turnerings-arena, slik at han kunne lånes ut ved behov. Det ene året meldte behovet seg, og Mugabe gikk som dysthest under St.Olavs Tournament.

Ettersom jeg egentlig aldri selv har hatt de største ambisjonene om å dyste og ri i turneringer selv (jeg er pyse, og pyser driver da ikke med slikt!), har aldri fokuset vært på meg og håndtering av de forskjellige våpnene man bruker i turnering, det har utelukkende vært på Mugabe. Det skulle vise seg at det var å bite seg selv i leggen. En kveld et sted etter passert midten av mai, tikket det inn en melding. »Kjenner du noen med hest på Hamar, som du kunne ha lånt til turnering i juni? Vi mangler ekvipasjer.» Altså, jeg skulle jo til Hamar, det var jo allerede skrevet i sten. Men at jeg skulle ri!? Det var langt i fra planlagt.

Slik hendte det seg at jeg plutselig fikk det brenntravelt. Hesten måtte trene, jeg måtte trene, antrekk skulle lages, bil og henger leies, you name it! Jeg hadde to og en halv uke på meg til å få orden på alt mulig rart, og stressnivået var langt over gjennomsnittet.. Likevel ordnet alt sammen seg uten de største hindringene, jeg fikk uvurderlig hjelp fra både den ene og den andre, og før jeg visste ordet av det, var Inger og jeg på vei til Hamar med to hester i hengeren, klare for en helg med awesomeness og eventyr.

Mine egne forventninger til Mugabe og meg denne helgen, var strengt tatt ikke-eksisterende. Vi skulle være med, vi skulle ha det gøy, og så fikk resten være som det ble. Jeg skal ikke gå inn i de store detaljene her, men jeg var og er enda, stolt av oss. Mugabe var en stjerne hele helgen, han viste seg godt frem for publikum både i parade og turnering, og mest av alt, han koste seg glugg ihjel når han fikk galoppere rundt i de fantastiske områdene hvor festivalen holdes. Helgepaddocken hans hadde til og med sjøutsikt, og det skjedde mer enn én gang, egentlig hele tiden, at han stod og skuet ut over Mjøsa. Vi er forhåpentligvis med neste år også, hakket bedre forberedt enn denne gangen. Vi gleder oss!

19059731_10154512361676196_3491823033734380924_n

19466545_10154548892436196_3216409090333247855_o

19250537_10154548892486196_7875480912937427253_o

19243210_10154548892431196_4630649930603302832_o

Advertisements

Årets vintershoot.

Det skjer ikke så ofte som det kanskje ser ut som, at jeg har et menneske med kamera med meg når jeg er i stallen. Jeg har jo lovet meg selv at denne bloggen skulle tørkes støv av, og alle bidrag teller, tenker jeg!

For øyeblikket er det beitetid, varmebølgen har slått inn over Barteland, og for å være helt ærlig, ønsker jeg meg faktisk noen dager med litt kjøligere vær nå. Jeg vet at det kanskje ikke er helt lov å si, men jeg sier det likevel. Som ekte viking, er jeg særs mye bedre på å håndtere kulda, enn varmen. For ikke å snakke om hestene mine.. Verken Eefje eller Mugabe har energi til overs når det blir skikkelig varmt, og har mer enn nok med å ta opp kampen mot alle mulige slags ulumskheter med vinger på.

Hestene nyter en relativt lat sommer, hvor de for en gangs skyld har hatt mest fri. Mugabe og jeg var med på et femdagers kurs med Trollspeilet i begynnelsen av Juli, før det var vi med på middelalderfestival på Hamar (jeg har planlagt egne poster for disse to, det var bare dette med skrivelysten..), og det oppsummerer ganske greit hvor innholdsrik heste-sommeren har vært i år.

Ettersom jeg er skikkelig lei av sommervarmen i skrivende øyeblikk, fant jeg det for godt å mimre tilbake til en av de få dagene i vinter hvor vi faktisk hadde skikkelig snø. Glede! Det er ikke vinter uten snø i knehøyde, desverre er dette mangelvare her oppe.. Jeg tok med meg Inger til stallen en dag i januar, og dette ble det bra bilder av. Mugabe er jo litt som et lite barn innimellom, og når han skjønte at det var lek i snøen som stod på agendaen, var han ikke vond å be.

_Mija-Mugabe_01042017_0562_

_Mija-Mugabe_01042017_0487_

_Mija-Mugabe_01042017_0185_

_Mija-Mugabe_01042017_0453_

_Mija-Mugabe_01042017_0262_

Bildedryss. Igjen!

Denne gjenopplivningen av bloggen går visst litt i rykk og napp, skjønner jeg. Men nå har jeg egentlig viktigere ting å gjøre, og siden hjernen min er en kløpper når det kommer til prokrastinering, tenkte den nå at »Heyh! Vi har upubliserte bilder, blogg blogg blogg!». Så nå sitter jeg her da, og gjør noe helt annet enn det jeg burde ha gjort.

Det er ikke bare på bloggen det har vært stille. Eefje og Mugabe har hatt sommerferien sin i desember, og har ikke gjort stort annet enn å få kos og gå en tur eller to i uka. Jeg som er godværsrytter kan jo ikke gi hestene mine fri på sommeren når været faktisk er bra, og gir dem heller en ferie rundt jul og nyttår. Da er det mørkt og kaldt og kjipt uansett, og hestene ser ikke ut til å ha noe i mot det, dem heller. Nå er de derimot ferdige med vinterdvalen, så nå har vi snart noe å skrive hjem om igjen også!

Men disse bildene, ja. I august tok jeg nemlig med meg Une Susrud til Trondheim for både besøk og fotofering. Vi hadde en kjempetrivelig helg sammen, med masse moro, hesting og selvfølgelig bilder! Og disse bildene fortjener definitivt en plass i bloggen. So here you go!

eefjia005

eefjia001

duo002

trio002

airy002

trio001

Høstkurs med Trollspeilet!

Det første kurset vi hadde med Trollspeilet her hos oss i april, ble en slik suksess at jeg bestemte meg for at det måtte gjentas, og plutselig hadde jeg både arrangert og fylt opp et kurs i september også. Jeg er så godt som selvlært, med et fåtall timer for intstruktør på baken, og selv om jeg stort sett syntes det er helt flott å være min egen trener, må jeg jammen innrømme at det har vært godt å få være litt elev også! Andre helgen i september braket det løs, til stor glede både for meg og de andre deltagerne. Mugabe og jeg fikk til og med luktet på piaffen, som for oss nå er et godt verktøy for å få orden på bakpart og kraftoverføring.

Et kurs for Trollspeilet er litt som å ommøblere, forskjellen er bare at det er ens egen kropp som ommøbleres og ikke stuen. Etter kurset i april var jeg støl fra bak ørene og ned i tærne i dagevis etter at kurset var overstått! Og jeg skal ærlig innrømme at tårene meldte sin ankomst en gang i løpet av forrige kurset i et forsøk på å strekke på hofteleddbøyerne. Ommøblering av kropp gjør nemlig ganske vondt, men virkningen er umiddelbar, og så må man bare sørge for å fortsette jobben selv når Pelle ikke er til stede. Det skal nevnes at jeg likevel hører stemmen hans i hodet  hver gang jeg klatrer opp på hesteryggen, så jeg er ikke helt trenerfri uansett.

ground005
Første økt begynte vi fra bakken.

Under aprilkurset var det ommøbleringen av meg som stod i fokus. Det første man fikser på er rytteren, først når rytterens kropp er stablet sammen riktig, er forutsetningene for at hesten skal kunne stable sin kropp korrekt på plass. Jeg hadde fått på plass så pass mye av min egen kropp, at vi nå kunne begynne å fokusere på hesten. Nå høres det jo ut som at sitsen min på mystisk vis er gått fra dårlig til perfekt på et jøssenam, gid det hadde vært tilfelle. Huskelappene til meg selv går ut på å skru av innsiden av lårene (BØY KNEA!), slippe bevegelsen gjennom hofta, og å ikke falle sammen i overkroppen.

Det var ikke bare jeg som fikk huskelapper, Mugabe fikk jaggu noen han også, selv om det strengt tatt er jeg som skal huske på de også. Han er spent i manken og under salleiet, dette skal vi løsne på, og bytte ut en muskel i underhalsen med en muskel over nakken i stedet. Jobben vår fremover blir derfor å løsgjøre fremparten ytterligere, hente bakbeina (nei Mugabe, vi leker ikke Dolly Duck lenger!) og få fart i powermaskinen på skikkelig ordentlig. Den firbeinte har ved flere anledninger vist at han virkelig kan røre på seg, ikke bare oppover, men også fremover, og ikke som èn hest foran og èn hest bak, men som èn sammensatt, diger maskin. Hvem hadde trodd at min bittelille lakrisbit faktisk kunne bli gedigen!?

murano003
Oldenburgeren ved siden av oss er 20 cm høyere enn Mugabe, ser vitterlig ikke slik ut!

Andre ting vi fikk å bryne oss på, er å beholde, og gjerne bedre, kvaliteten i alt vi gjør, hele tiden. Lettere sagt enn gjort, i alle fall så lenge piloten på toppen enda jobber med sin egen kropp i tillegg. Jeg skal ri hesten min stor, være nøye på at han er foran sjenkelen til enhver tid. Overgangene skal ikke være like mye en kommando, bare bygging av energi til hesten bare finner seg i ønsket gangart, uten at den durer avgårde på fremparten gjennom halve langsiden før det blir bra.

Sitat notatbok fra helgen:
» … men i dag skulle det kombineres med noe så enkelt (haha!) som å ha litt mer tempo, takt og form, eller litt mindre tempo, takt og form, enn det jeg selv mente var nødvendig akkurat der og da. Få Mugabe foran sjenkel, og la han være der uten at jeg blir bedrivende med unødvendig feilretting. Stol på det du kjenner.»
Først og fremst skal vi løsne frempart og salleie, det nytter ikke å hente bakben alt man makter, hvis hesten ikke er løsgjort i front slik at kraften kan slippe frem og opp. Når fremparten har blitt smidig, kan bakbeina hentes på ordentlig og hesten settes sammen.

rumpehent002

rumpehent001

På de to bildene over, har vi kommet dithen i økten at vi kunne begynne å sette sammen hesten. Første bilde viser at vi oppfordrer Mugabe til å vinkle bekkenet sitt, løfte ryggen og  bøye bakbeina sine. Bilde nummer to viser responsen, her er bakbeina aktivert, bekkenet vinklet, og hesten kommer opp gjennom rygg og manke. Det er slik vi vil at han skal bruke kroppen sin hele tiden. Men siden Mugabe er den han er, syntes han jo selvfølgelig at å få bakbena til å funke, og ikke bare være til stede, var skikkelig kjipt til å begynne med.

For at jeg skal kunne beholde bakbeina, vinklingen og løftet, er det viktig at piloten ikke låser hesten med lårene, har sjenkel på og slipper i hoftene slik at kraftoverføringen kan foregå uforstyrret. Og jeg skal fortelle dere dèt, at det er søren meg fort gjort å glemme seg selv oppi det hele mens man forsøker å få orden på hesten.

trav001

trav002

Her er to bilder i trav, tatt i samme steg, men i to forskjellige stadier. I det første bildet har jeg selv ikke helt kontroll på sitsen min, jeg havner litt i bakkant og har låst hesten med mitt eget bekken. Der har Mugabe sluppet ryggen, og man ser at jeg sitter i et søkk på hesten, samt at hesten ser ut til å bevege seg nedover. På bilde nummer to har jeg fått rettet opp litt i meg selv, og en ser forskjellene det gjør i hesten. Hele hesten ser større og lettere ut, han er over ryggen og gjennom manken, og ser ikke lenger ut som om han er på vei ned i bakken.

canter031

canter022

Galoppen vår har fått en helt annen kvalitet fra april og til nå, enn det vi har hatt tidligere. Han er rundere, smidigere og mer løsgjort. Det viktigste jeg skal tenke på under galopparbeidet vårt er å fortsette å ri han stor, hente inn bakbeina og skru på poweren, hesten skal ikke føles seig, men jeg skal kjenne suget fremover, også i den korte, samlede galoppen. Jeg må være påpasselig på å bli med hesten hele veien gjennom hofta, sitte på innvendig, huske ettergiften og runde han for innvendig sjenkel.

Ting vi skal tenke på og jobbe med frem til neste kurs i januar:
– Slutte med feilretting, hesten er velridd nok til at vi nå kan fokusere på kvalitet.
– Få skrudd på poweren, ordentlig. Hent bakbeina, ryggen og løftet foran.
– Ri hesten din stor, Mija!
Slipp lårene, bøy knærne, bli rakere, smidigere, sterkere. Ikke gjør mer enn dere har kapasitet til uten å miste kvaliteten i det dere gjør. Ta pauser når du må, og ikke glem intensjonen!

millionen
Bare fordi vi ser ut som en million, Mugabe!

Eefje har kommet til trøndelag!

To år i Trondheim, med kun ett eksemplar av svart gull stående på stallen. Helt frem til 28.05 i år. Endelig kom dagen hvor damelakrisen gjorde sin entré på Stall Fallan.

Mugabe har alltid vært veldig avhengig av damen sin. Og hun av henne. Likevel var det han som sturet når tilværelsen som singellakris ble gjeldende for to år siden. Frieserne mine har hatt fast følge i mange år, og er omtrent så samkjørt som to hester kan være, til tross for de to vidt forskjellige personlighetene de har.

Min tidligere sjef fra Holmsbu, Berntsen, var så grei at han tok med seg bestevenninnen min fra samme sted og tok den 7 timer lange turen nordover med Eefje på hengeren. Jeg hadde gledet meg som en unge til julaften i nesten to måneder i forveien, og kunne knapt ha vært mer masete på turen deres nordover.

Gjenforeningen av sotluggene var ikke mye å skryte av. De blåste hverandre i nesen, før de kastet seg over maten sin mule mot mule, som om de ikke hadde vært adskilt i det hele tatt. Mammahjertet mitt ble ti kilo lettere når de stod der side om side. Det hadde liksom ikke gått opp for meg enda, at jeg endelig hadde begge hestene mine sammen igjen. Eefje har hatt det som plommen i egget hos Monica all den tid hun har stått der, men akk, så godt å ha barna mine samlet! Og nå skal det forhåpentligvis være slik en stund.

13383491_1146921652038548_70467927_o

13350937_1146921645371882_1407813215_o

13340726_1144904248906955_1480856141_o

13334350_1144904228906957_1027540048_o

13661842_10154131391450861_649743781626833357_o

13653152_10154131387150861_2287837777161026636_o

 

Noe å varme seg på.

Det går sakte, men sikkert mot høst. Dagene blir stadig kjøligere, været blir gråere, og alt blir byttet ut fra grønt til fargesprakende. Jeg liker høsten, hestene kommer inn igjen fra beitet, alt har fine farger og nettene blir endelig mørke igjen. Her oppe i Trondheim har høsten plutselig tatt oss, det er kjølig og blåsigt og det som verre er.

I fjor sommer hadde verdens beste stalleier og jeg en liten fotoseanse, og jeg kan stirre meg til døde på disse bildene. Været var perfekt, hesten var (og er fortsatt, bare enda mer) perfekt. Disse bildene er perfekte å vise frem nå, som alt begynner å bli mørkere og våtere, en slags påminnelse om at det kommer bedre tider, forhåpentligvis.

Jeg har store planer for de neste innleggene mine fremover, men perfeksjonist som jeg er, må alt omskrives både to og tre ganger før det publiseres. Man blir liksom aldri helt fornøyd! I mellomtiden kommer det altså litt sommerbilder som en slags pausemat.

002

005

010

012

013

016

 

 

 

Vi tørker støv av bloggen!

Det er skamfullt lenge siden jeg har ofret siden vår en tanke. Den siste tiden har jeg derimot tenkt mer og mer på at jeg burde tørke støv av gamle kunster, og blåse liv i den igjen. Jeg har flere venninner som er flinke til å bruke bloggene sine jevnlig, og det skjer titt og ofte at jeg skulle ønske jeg var like flink selv. Nå har det seg en gang slik, at ikkeno’ skjer av seg selv, så nå gir vi det et forsøk! Hyppigheten av fremtidige poster, skal jeg ikke love noe som helst om, men en post i uken burde vel være relativt realistisk, eller?

Mugabe003

Ikke mindre enn fire år har gått siden forrige innlegg. Hvor tiden i det hele tatt har gjort av seg, aner jeg ikke. Det har skjedd, om ikke mye, så i alle fall litt, på alle disse dagene som har passert. Den aller største forandringen, er at vi for to år siden flyttet fra Holmsbu og opp til Trondheim, i den anledning at undertegnede fant det for godt å skulle bli student.

Her i bartebyen er vi så heldige å leie stallplass på verdens triveligste lille store stall, med plass til omlag tyve hester, gigantisk ridebane og en hel drøss med ålreite hestefrelste tobeinere. Fornøyelsen kunne ikke vært større hos verken meg eller hestene (vel, de kunne nok ønsket seg mat i uendelige mengder og likeledes med fridager).

13334550_1144904242240289_1741642807_o

Nå har jeg ikke tenkt til å røpe så veldig mye om livet vårt her i Trondheim i akkurat dette innlegget, noe må jo også spares slik at jeg ikke går tom for skrivemateriale sånn helt med en gang! Jeg skal (prøve) å love meg selv å bli flinkere til å bruke siden vår. Det er jo faktisk en veldig fin måte å se tilbake på hverdagsliv og hendelser, selv om den kanskje ikke blir lest av så veldig mange andre enn forfatteren. Første steg er tatt, nå mangler bare resten!